segnalazioni / reviews
...riservano sempre delle piacevoli sorprese -tra memorie di ardori punk e di squisitezze canterburyane- i dischi curati da marco pandin per la a/rivista anarchica: judas 2 è lalbum di esordio dellomonimo duo composto da pete wright (voce e chitarra) e martin wilson (percussioni), rispettivamente ex-crass ed ex-flux, massimi rappresentanti dellala sinistra del punk inglese nonché due tra i progetti più stimolanti usciti da quegli ormai lontani tumulti. di quei gruppi, i judas 2 mantengono inalterata una certa propensione allo svincolamento da logiche mercantili, unallergia al business discografico che si concretizza con luso di canali indipendenti. judas 2 è ovviamente un album controvento, costruito prevalentemente sul suono -scarno ed essenziale- della chitarra e delle percussioni. dieci canzoni ricche di idee e di spirito (travolgenti le porzioni di esse cantate in italiano), occasionalmente introverse, a tratti anche vivaci nella loro andatura folkeggiante, altre volte animate da un gusto fiabesco che si sposa a perfezione con i vezzosi ricami vocali, quasi un incrocio fra ian anderson e robin williamson, di pete wright. ottima oh, shit!, incerta fra folk battagliero e malinconie dautore, e buone le altre... [blow up]
...una coraggiosa mescolanza di musiche folk-punk e suoni trovati in giro, a cavallo tra memoria e sperimentazione... [jammai]
...tidligere bassist i anarkopunkbandet crass - pete wright - har her slått seg sammen med martin wilson, trommisen fra flux of pink indians. en spennende kombinasjon av mannen som brakte harmonier og det lille som var av melodier inn i kompromissløse crass, og wilsons latininspirerte perkusjon. og når vi minst venter det dukker en unplugged do they owe us a living opp! bare for å gjøre det helt klart med en gang. dette er temmelig langt fra crass og flux sound. her er det heller snakk om en slags moderne folkemusikk, mer i forlengelsen av incredible string band og nedstrippa van der graaf enn knallhard punkrock. pete wright har siden crass storhetstid på 80-tallet flytta ut av dial house-kollektivet i epping. hva han har gjort i mellomtida er jeg usikker på, men denne skiva viser at han har savna den jordnære og usminka musikken som det tross alt som oftest var vanskelig å skimte bak crass lydmur. men de som husker hans bidrag på de første crass-skivene, minnes sikkert også hans sugende bassganger, som både holdt låtene sammen og rocka båten samtidig. låter som securicor, sucks og you pay finner du ikke her, men i made a mistake - som forøvrig spinner rundt åpningsriffet til kinks-låta you really got me - er en bra erstatter i 2001, og topper seg når crass store flaggbærer do they owe us a living altså sniker seg inn mellom andre og tredje verset. her er det lite pålegg, stort sett kassegitar, perkusjon og vokal. det meste lavmælt, selv om vi kan kjenne spenningen under overflaten i låter god nose, oh, shit og fascist bastard. duoen har turnert i italia ihvertfall i to omganger, og holdt seg til anarkistmiljøet der nede. tekstene varierer mellom det politiske aggiterende og det personlige innsiktsfulle, og er definivt kortere i formen enn crass veggavis-manifester. ikke alt er like musikalsk trollbindende, men formen er i det minste like kompromissløs og antikommers i dag som det crass og flux var for tjue år sida... [spot]
